Uanmeldt gjest

Det var en helt vanlig fredag. Været var ikke mot normalt. Jeg gjorde vanlige ting. Kaffen smakte som den pleier. Avisen hadde omtrent de samme sakene som i går. Menneskene rundt meg var fortsatt byfolk. Var innom den velkjente videobutikken. Leide en helt vanlig film. Jeg handlet helt vanlig middagsmat. Dagligvarebutikken var uforandret. Jeg tok den vanlige veien hjem. Åpnet døren på vanlig måte.

Jeg lukket døra bak meg akkurat slik jeg har gjort så mange ganger før og spaserte inn mot bakgården. Ved døra til oppgangen stod det sykler lent mot veggen slik de pleier, og jeg tok naturligvis ingen notis av dette. Sjekket at jeg hadde den riktige nøkkelen til døra og forberedte meg på å åpne.

Idet jeg skulle åpne døra så jeg i utkanten av øyet mitt noe rart. Joda, det var en sykkel der, den som pleier å stå rett ved inngangen. Det hadde ikke skjedd noe med den, alt var på plass og den var klar til bruk. Det hadde heller ikke falt fem centimeter nysnø på sykkelen men ingen andre steder. Mot forhjulet stod en ensom rose og strakk seg mot skyene.

«Står'u her helt aleine da?» sa jeg, i et forsøk på å starte litt hyggelig småprat mellom to tilfeldig forbipasserende naboer i en av Oslos bakgårder. Rosen skulte på meg. Jeg hadde åpnet samtalen med å poengtere det blødende åpenbare, tydeligvis ikke en gjengs konversasjonsstarter blant vestkantroser. I tankene stotret jeg meg gjennom et halvt dusin andre platte kommentarer men rosen kom meg i forkjøpet. «Er'u helt blind eller? Jeg ha'kke no' selskap her liksom!» Ekte bysbarn dette, bitre holdninger som det ellers tar årelang idioterfaring å skape kommer over natta her. Du flytter hit og første morgenen står du i dusjen og tar en lystig trall i pisslunka vann, den neste står du og banner over hvor kaldt pisslunka egentlig er, og bruker hele lunsjen på å utgreie for alle kollegene dine om dette. Dagen etter sender du ti smser og en mail til VG om saken (med kopi til alle@jobben-din.com), og før det er blitt kveld har du blogg.

Rett nok tyr jeg stadig oftere til brillene for å se skarpt på lengre avstander enn nesetippen og navlen, men medlemsskap i Norges Blindeforbund har jeg ikke ennå. «Nei, jeg ser jo det, men…» Jeg forsøkte å kjøpe meg litt betenkningstid ved å trekke ut slutten av setningen. «Ska'rru la meg fryse'jæl her eller?» Rosen var i overtall og jeg rygget mot et usynlig hjørne mens jeg småskjelvende forsøkte å parere med «Nei, nei, selvfølgelig ikke.» Tornene virket med ett faretruende lange og jeg måtte spørre meg selv flere ganger om det virkelig eksisterer giftige roser her i landet. Ute av stand til å komme på noen virket situasjonen mindre fortapt, og i et klarsynt øyeblikk oppdaget jeg at jeg kanskje kunne hjelpe.

«Du har kanskje en adresselapp?» spurte jeg, og håpet tonen kunne bli vennligere. Det hjalp ikke så mye. «Ser'e ut som jeg har øyne?! Stiv som en stilk kan jeg ikke akkurat bøye meg ned og se etter heller… idiot!» Små underverker som virket motiverende for min hjelpsomhet. Jeg lette der jeg kunne men fant intet. Det var ingen adresselapp, ikke noe kort og butikken var nok stengt nå. Jeg resignerte og bestemte meg for å forsøke orakelvarianten «Du vet vel hvem du skal til?», en kan nesten forvente at snakkende eplekjekke roser vet alt, særlig hvor de skal. Nei, adressaten var ukjent, avsender også.

Jeg hadde ikke flere kort på hånden og ville heller inn og lage middag enn å prate videre med solstrålen ved sykkelen. Dette møtte liten forståelse hos motparten, middag med en rose ville vel være trivelig? Joda, men vi hadde ikke fastslått at rosen faktisk skulle til meg og derfor kunne den heller vente ute i tilfelle dens rette eier kom forbi, foreslo jeg. Det var middagstid og alle var sikkert ikke kommet hjem fra jobb ennå. Jeg kunne ta en titt senere og dersom ingen hadde lagt beslag da kunne vi si at den var til meg. Rosen aksepterte forslaget med hakkende kronblader og kommentarer om bitende kulde og årelange sekunder.

Jeg gikk inn i leiligheten og begynte på middagen. Ryddet kjøkkenbenken, fant frem ingredienser, varmet stekepannen og mente jeg hørte noen som gråt. Da jeg lyttet var alt jeg hørte viftene i kjøkkenskapet. Jeg ristet litt på hodet og mente jeg hadde hørt syner. Røren ble pisket, smør ble smeltet og der var gråten igjen. Jeg lyttet mer intenst og oppdaget at jeg også kunne høre kjøleskapet. Forundret fullførte jeg forberedelsene og tittet på klokken. «Hmmm… klokken er seks, ingen som pleier å komme fra jobb så sent her i gården!» Min indre nabokone redegjorde for gårdens gjøren og laden mens hun strikket et par sokker, bakte boller, spiste noen hjemmelagde småkaker og drakk fire kopper kaffe, før hun avsluttet med å forbanne den uforskammede ungdommen nu til dags, isen på fortauene, byens bilister og landets politikere, og satte seg ned i sofaen for å se nyhetene på TV.

Tankene mine sirklet rundt rosemysteriet. Hvem var den fra, og hvem skulle den til? Hvem setter ut en rose uten kjennemerker i en bakgård rett før helgen? Slike forhold er jo den sikre død for en slik vakker blomst! Den ene halvparten av meg ville ut for å se etter om noen hadde vært der, den andre gjentok den hyggelige konversasjonen vi hadde hatt litt tidligere. Førsten vant og jeg tok på meg et par sko og tuslet ned trappen og ut for å titte.

Jeg plukket en frossen rose og gikk inn igjen. Snittet, fant en vase og fylte med vann. Stekte pannekaker som jeg pleier. Spiste med blåbærsyltetøy fra butikken. Så på de vanlige TV-programmene. På en helt vanlig fredagskveld. Med en uanmeldt gjest i vinduskarmen.