Levende vibrator?
Jeg jobber med en novelle, jeg leser om sex. Noe av det jeg leser er lure ting. Kristin Spitznogle skriver om «Et moderne kyskhetsbelte» i sin blogg. De fleste kommentarene handler om omskjæring og religion. En viktig sak, og jeg er enig i at det er forkastelig, men dette skal ikke handle om den saken.
Dette handler mest om mannen og hans rolle i seksuallivet. Kristin skriver:
«Han må legge til rette for at kvinnen skal føle at hennes nytelse er hans største ønske.»
«En mann som gjør sitt ytterste for å tilfredstille [sic] sin partner…»
Jasså, må han gjøre det? Hun skal altså ikke føle at de er likeverdige og begge med på å balansere sexøkten, men at han hever hennes nytelse over sin egen, og gjør sitt ytterste for å tilfredsstille henne. Det burde ikke komme som noen overraskelse at jeg er litt uenig.
Min uenighet betyr ikke at jeg er tilhenger av et annet ytterpunkt. En kan sette Spitznogles altruistiske ideal opp mot egoismen, men jeg er ikke for ekstremiteter av det siste heller. Et sted i mellom balanserer det hele, der din egen tilfredsstillelse er det ene målet, din partners det andre, og jakten på det siste en medvirkende årsak til det første. Det må da være bedre med et mannsideal hvor han skjøtter flere oppgaver samtidig?
Spitznogle nevner den egoistiske mannen, hvor kvinnen blir servitør, som eksempel på gale betingelser. Det settes derimot ikke spørsmålstegn ved den altruistiske mannen, hvor rollene virker reverserte. Han ofrer seg til fordel for deres felles beste, hennes tilfredsstillelse. Serverer henne nytelse, en visergutt på vei med orgasmepakken. Blir et instrument i hennes orkester, og hans behov reduseres til en fysisk bagatell, et spørsmål om litt kos, klining og det nødvendige antall jukk. Nei, nei, nei.
Ligger det et skjult maktspill her? Om hennes tilfredsstillelse blir hans ultimate mål, kan hun tilfredsstille seg selv og bruke det som våpen. En liten tur ut på jordet kanskje, men det er på den annen side greit å vite hvordan det ser ut der. Jeg leser en tjukk bok om unges sexvaner, og unge menns manglende kilder til intimitet oppgis som en mulig årsak til deres oppofrende oppførsel i sengen. Avisartikler som oppfordrer til oppofring er ikke til hjelp.
Et lite innspill - i den grad du velger å bruke tid på å sitere meg på sak, vil jeg be deg om å gjøre hjemmeleksen din først. Du henter ut sitater, tar de helt ut av sammenheng og dropper hele hovedkonklusjonen for å kjøpe deg selv et lettjent poeng. Når jeg sier at "Han må legge til rette for at kvinnen skal føle at hennes nytelse er hans største ønske" - kontinuerer jeg med å tilføye at "Gjensidighet er en selvfølge". Under slike omstendigheter kan det aldri bli tapere, må vite.
Dermed er hele poenget for ditt eget innlegg - meningsløst. Det var kanskje derfor du valgte å utelate min konklusjon? I den grad du ønsker å gå i debatt, må du lære deg spillereglene. Det er ikke god kotyme å klippe og lime etter eget velbefinnenede i motparts argumentasjon. Det er direkte uredelig, og tjener ingens sak.
Mvh Kristin Spitznogle
Jeg valgte å utelate den tilføyde setningen fordi jeg ikke så den som relevant for det jeg forsøker å si noe om. Den nevnte gjensidigheten din tar jeg som en selvfølge.
Slik jeg oppfatter artikkelen din settes den egoistiske mannen opp som det negative ytterpunktet, hvor det handler om hans tilfredsstillelse, og den altruistiske som det positive, med hennes tilfredsstillelse i fokus. I denne settingen ser jeg altruisme som å bli tilfredsstilt, mens egoisme handler om å tilfredsstille seg selv. Her ligger det da en forskyving av ansvar, hvor altruismen legger ansvaret over på partneren. Dersom jeg ikke er tilfredsstilt vil det være fordi partneren ikke har gjort jobben sin, mens i egoisme-settingen er det fordi jeg ikke har gjort min, for eks gjennom ikke å gjøre det klart hva jeg ønsker.
Jeg har også en annen vinkel på dette: egoisme kan sies å handle om å ta, altruisme om å gi, og så er det en tredje dimensjon her, å motta. Artikkelen din handler derfor i mine øyne om et gi/motta-scenario, mens det jeg skisserer nok heller mot gi/ta. Mitt scenario kan nok være vanskeligere fordi det er en maktkamp mellom egoistene og nok viktigere å si fra hvor grensene går.
Altruismeopplegget vil, som du påpeker, fungere fint så lenge balansen er der, men jeg ser på det som ganske lett å skape ubalanse. I og med at ansvaret ligger hos en selv, og ikke hos partneren, i ego-scenariet, skaper en dermed ubalansen selv dersom den skulle være der.