April 2006 Archives
Jeg lar meg visst påvirke av mine omgivelser, nærmere bestemt Kents rumpebilder. Etter å ha lest Aftenpostens artikkel om Galleri Sand og dets kunstnere, stakk jeg en tur innom og tittet.
Det eneste jeg tenkte etterpå var hvorvidt det er mulig å få buksa mer oppi skrittet enn dette, og at jeg selvfølgelig måtte blogge spørsmålet.
[Edit 2006-05-21: Ok, nok rumpetitting nå, bildet er slettet.]
Jeg har gått i evigheter for å komme hit. Det føles ihvertfall sånn. Kilometer etter kilometer på en støvete grusvei. Etter hvert med stokk, en pinne jeg fant i veikanten. Bena verker og nekter å bære meg stort lenger, men jeg er heldigvis fremme. Endelig skal jeg få mat, håper jeg. Køen ved inngangen virker endeløs, er det virkelig så mange mennesker her, eller er det fordi den ser ut til å stå stille, hele tiden?
Vel gjennom sperringene finner jeg en plass til meg og teppet mitt og får satt meg ned. Jeg orker ikke mer kø ennå. En snill dame kommer til meg med et glass vann og spør hvordan jeg har det. Før jeg får svart er hun borte, påkalt av en ropende mor noen meter unna. Jeg er alene, jeg er skrubbsulten, jeg har en kø å stå i.
Denne køen er minst like lang som den forrige, og vi snegler oss avgårde mot matfatet. Utvalget er stort, det er ris, ris, ris, ris og ris. En snau bolle til hver, men alle forsøker å karre til seg litt mer. Kan vi ikke få kjenne hvordan det er å være mett, værsåsnill? Bare for idag? Meske oss med de lekreste retter, de med ingredienser vi ikke visste eksisterte? Vi kan ikke det. Mer enn en snau bolle og noen andre dør.
Køen står stille. Jeg venter.
Hun kommer med en kjele i hver hånd, det er nesten så englevingene blafrer i vinden og vi blir blendet av deres hvithet. Hender strekker seg mot henne, søker å stjele. Noen knuffer, andre roper, det er spisse albuer og knyttede never, harde ord, enkelte forsøker begge deler. Med en bestemt mine kontrolleres folkemengden og orden gjenoppstår, enda noen dusin folk kan få mat. Jeg takker for det jeg har fått og går bort til teppet for å spise.
Hva er det jeg skimter der borte? Jeg forsøker å fokusere, ser restene av en død ku rives i stykker av noen gribber. Nei, det er da ikke det? Jeg blunker noen ganger og forsøker å se igjen. Et par ambulansefolk hjelper noen som ligger der på hellene. Folk går forbi, de titter på den hjelpesløse uten å fortrekke en mine og skynder seg videre. Jeg var visst i Oslo, ikke Afrika. Vi har ingen hungersnød, det er pizza nok til alle. Du trenger ikke kverke maten selv, men du må kanskje vente noen minutter før det kommer mer. Og du kan vente til jeg har forsynt meg før du kaster deg over matfatet.
Spis så mye du vil for 89,-, og du kan samtidig oppleve et visstnok sivilisert folk omvandlet til radmagre skjeletter i en flyktningeleir. Utenpå forskjellig, men inni er vi like.
