Budsjett meg her og budsjett meg der

Jeg er redd. Det er nesten på grensen til angst, vil jeg si. At jeg våkner opp i morgen tidlig, er fortsatt syk, og så har Kristin Halvorsen flyttet inn som mammaen min og skal ta vare på meg. Hun setter seg ned på sengekanten med en kopp kaffe, stryker meg litt på låret mens hun forsøker å ignorere teltpåla jeg våknet med under lakenet, før hun vil koseprate litt om statsbudsjettet. Stryker meg lett over pannen og nevner at jeg kanskje er litt varm, i en innskutt bisetning mellom handlingsregler, sykehus, barnehager, 800 millioner kroner og +1% MVA.

Hun snakker samtidig som hun drikker. Hun snakker samtidig som hun står på badet og fikser trynet mens hun tapper vann i badekaret. Jeg kunne kanskje fått noen minutter til å gjøre mitt, men alvorlig talt, det er jo et statsbudsjett som er framlagt, må vite. I et gjennomsnittlig lunkent og stadig kjøligere badekar sitter jeg og synger kvakk-kvakk med min badeand mens jeg får veibudsjettet, CO₂-avgifter, minstefradrag og en nøysommelig forklaring på hvorfor universitetene får som de får. Ordflommen forsvinner inn på kjøkkenet med klar beskjed om at barbering kommer jeg ikke utenom, og hvis ikke jeg klarer det selv skal jeg få en rask leksjon av ministeren. Det aner meg at Homsepatruljen har et skjult kamera et sted, og dersom jeg overlater fjesstellet til noen andre kommer jeg dagen etterpå til å sitte på «Nannydattersexskolehjelpen søkes» og først få en innføring i barbering av mannlige kroppsdeler, før jeg må forklare mitt manglende testosteron for TV-nasjonen og etterpå demonstrere tilstedeværelsen av før nevnte testosteron ved å ha sex med en dame de kaller glamourmodell, hvor intime detaljer avsløres av det infrarøde kameraet og kommenteres i sanntid av Arne Scheie og Drillo (i programmet kalt «Dildo», til stor latter og applaus fra publikum) og jeg blir sekundert til syv sekunder før skjemaet til penetrering.

Jeg får vite at åttehundre mill gjør at jeg kan få konkurranseinnsatte egg & bacon stemplet med «Godt Norsk» både her og der på en seng av sertifiserte såkorn til frokost, heller enn en muggen nuddelpose importert fra gudhvethvor og solgt av noen som allikevel bare skal sende pengene tilbake til familien i Bortvekkistan i stedet for å skape verdier her til lands, når de ikke slår inn regningen din som 10,- og 139,50 i kontaktuttak, som om det var den naturligste sak i verden. «Jammen, kjøler ikke det ned økonomien da, heller enn å øke prisene og trykket her hjemme?», forsøker jeg meg med, men det skulle jeg visst aldri ha gjort. Før jeg vet ordet av det har jeg et halvt dusin ministre og sekretærer rundt meg og flere fargerike Powerpoint-foiler foran meg enn det strengt tatt er plass til, jeg tror noen av dem spiste resten av frokosten min, den så jeg aldri noe mer til. Ikke tallerken og bestikk heller. «Microsoft stjal min frokost – sulter ennå», kommer snart en artikkel i en kulørt ukepresenning nær deg.

Hjernen min er alene på bærtur og kroppen skribler i panikk «få kaffen!» på alle papirarkene på det som en gang var frokostbordet, til ramaskrik fra de som skulle brukt dem på ettermiddagens pressekonferanse, hvilket fører til at mor lukter lunta, pudrer nesen og vi kan gå. Koffeinstinktet tar grep og etter den grå paraplyen følger følget taktfast mens de synger først den røde, så den grønne sangen fra siste julebord, henholdsvis «Lei de inn, redd (Erna)», en populær sang etter melodi av Chris de Burgh om hvordan Høyre redder seg ved å leie inn noen konsulenter for så å gjøre et fiendtlig oppkjøp av FrP med støtte fra Petter, Stein og Øystein, og «Grønt, grønt gras der heime», også en lett omskrevet slager som nå handler om hvordan noen subsidierte trønderbønder ble store i Japan etter at Giske gjorde det lov å gå i bar overkropp og skinnvest på offentlige steder, før litt av oljefondet gikk til hardingtrekkspill og nye trommer. Under siste refreng spontanstripper to mannlige ministre og den påfølgende hatteinnsamlingen dekker de kommende kaffeutgiftene.

Vel fremme med usynlige skader på kropp og sjel treffer vi Fredrik og Stål i døra, og den utvalgte til å angripe barnevognbarrikaden mellom oss og disken blir meg. Med skillz nok til å kvalifisere meg til OL i den hittil ukjente grenen spedbarnsbasket uten oppkast når jeg frem til disken og får bedt bønnen om min daglige latte. I mellomtiden har de tre andre nådd den gode samtale, noe jeg ikke enser i manglende koffeinrus og utbryter at det er overraskende hvor mange barnevogner en får plass til på et lokale som må være knapt større enn en gjennomsnittlig studenthybel, med akkurat så høy røst at alle hører det og slutter å snakke. Stillheten brytes av en klokkeklar minister som påpeker hvordan budsjettet satser på barna, og suffleres av en minister som går sømløst fra full barnehagedekning til et udekket bord med belæring om historiske trender i studentboliger med særskilt vekt på gjennomsnittlig økning av kvadratmeter'n og antall vinduer. Sitt ned og drikk kaffen din, gutt, vi har en pressekonferanse vi skal rekke. Jeg tviholder på kaffekoppen mens jeg vurderer sjansen for at deler av den vil tas fra meg og skipes som en bit av den økte u-hjelpa, passende straff for at jeg såret følelsene til alle landets småbarnsforeldre, såfremt jeg ikke kommer med en offentlig beklagelse og skriver bok.

Under pressekonferansen må jeg binde fast armene til stolen så jeg ikke vifter med en plakat med teksten «Heia mamma!» mens jeg hopper opp og ned. Fem minutter senere har jeg også gaffateip over munnen, i et uoppmerksomt øyeblikk hadde jeg tenkt «Når vil kulturministeren utfordre pornosladden ved å spille inn en amatørsadofilm med prinsegemalen og sende denne til Filmtilsynet?» og samtidig klart å rekke opp høyre hånd og stille spørsmålet. Resten av salen syns ikke det var et passende åpningsspørsmål til statsrådene og stemte meg enstemmig ut med beskjed om å lære meg forskjellen på «gravende» og «graverende», før de fortsatte konkurransen om hvem som kunne stille det riktige spørsmålet og få premien som startet på 800 mill og nå sank med en krone hvert mikrosekund.

De ble ikke enige før jeg gikk lei og sutret meg til en bit av potten til Norsk Tipping for å dekke middagsutgiftene. Ministermammaer skal ikke spise Grandis til middag, så vi gikk på Bagatelle. Der traff vi opposisjonen midt i sitt gravøl, som jeg påpekte så mer ut som gravgåselever og rødvin, men jeg fikk raskt høre at jeg kunne synge min nesevise et annet sted og hvordan de hadde gravet kroppene sine i øl hele dagen mens de spilte budsjettbingo, en ikke ukjent avlegger av buzzwordbingo, før de rautet seg gjennom et forsøk på refrenget fra «Du må'kke komme her og komme her» og jeg kom på et nytt vers til en annen låt av samme artist:

Det gå'kke an å lese ministerposten,
det gå'kke an å lese ministerposten,
det gå'kke an å lese ministerposten,
men du klarer det nok med litt øvelse!

En av dem hadde visst sunget feil, eller rett, eller feil rett, og så stod plutselig «Rett Høyre» på menyen og i bruduljen som fulgte var vi plutselig på samme parti noen av oss, røyk på huet ut og gikk over til å styrke stoltheten ved nærmeste bardisk. Spriten gikk mer og mer ned og regjeringskabalen lengre og lengre opp, før stengetid danset egoene med lysene i taket mens kroppene bedrev forsøk på familieforøkelse med klær på, i unison enighet om at budsjettets satsing på barn er en fin start på en samtale mellom to ukjente som kan nå et høydepunkt med en konsekvens som har ni måneders etterslep, hei skål!